I en nylig avsagt dom fra Eidsivating lagmannsrett var spørsmålet for det første om prosjekterende hadde tapt sin innsigelse om at oppdragsgiveren hadde reklamert for sent som følge av passivitet eller realitetsdrøftelser. Saken gjaldt et erstatningskrav fra oppdragsgiveren som følge av prosjekteringsfeil i forbindelse med utarbeidelse av konkurransegrunnlaget for vegomlegging av rv. 3 ved Åsta i Hedmark fylke.
En av prosjekteringsfeilene omfattet feil i mengdeangivelsen på en prosess. Lagmannsretten kom til at prosjekterende ikke hadde tapt sin innsigelse om for sen reklamasjon som følge av passivitet eller realitetsdrøftelser. Lagmannsretten uttalte i den forbindelse at «[f]or at konkludent atferd/passivitet skal lede til rettstap, bør det kunne utledes relativt klart av atferden/passiviteten at den innebærer en aksept av reklamasjonen. Dette bør gjelde selv mellom profesjonelle aktører. Dette er ikke tilfelle i denne saken, selv om det gikk atskillig tid, nærmere tre år, fra reklamasjonen ble fremsatt til et uttrykkelig forbehold om reklamasjonsinnsigelse ble gjort gjeldende».
Det andre spørsmålet var på hvilket tidspunkt oppdragsgiveren ble kjent med prosjekteringsfeilen. Oppdragsgiveren argumenterte for at fristen startet først å løpe da flere alternative løsninger var forsøkt og det var klart hva feilen bestod i. Lagmannsretten slo imidlertid fast at reklamasjonsfristen for prosjekteringsfeil starter å løpe når oppdragsgiveren «ble kjent med» prosjekteringsfeilen, dvs. ved positiv kunnskap om feilen, som i dette tilfellet ble avdekket i et byggemøte.
Retten delte seg imidlertid i et flertall og et mindretall i vurderingen av om oppdragsgiveren hadde reklamert «uten ugrunnet opphold». I den aktuelle saken ble reklamasjon fremsatt seks uker og 5 dager etter friststart. Flertallet kom – etter en konkret vurdering – frem til at det var reklamert for sent. Flertallet uttalte at i en tvist mellom profesjonelle aktører hvor det etter kontrakten skal reageres «uten ugrunnet opphold», tilsier at det som utgangspunkt må forventes en atskillig raskere reaksjon fra oppdragsgiveren enn tre måneder. Flertallet la videre vekt på at den aktuelle prosjekteringsfeilen var ikke kompleks eller vanskelig å få oversikt over, og det faktum at prosjekterende var informert om den faktiske situasjonen gjennom deltakelse i byggemøter kunne ikke tillegges særlig vekt ved vurderingen.
Mindretallet kom derimot frem til at «i en sammenheng hvor rask reklamasjon ikke får noen praktisk betydning for mottiltak eller skadebegrensning, vil det ikke trengs særlig tungtveiende begrunnelse for å bruke litt tid før varselet blir sendt i formell form». Mindretallet la blant annet vekt på entreprenørens taktiske prising, og mente videre at det var begått uaktsomhet fra begge parter når det gjaldt den aktuelle prosjekteringsfeilen. Mindretallet mente at dette skulle føre til ansvarsfordeling mellom prosjekterende og oppdragsgiveren, og anslo at en rimelig ansvarsdeling ville være 50/50.
(Eidsiva lagmannsretts dom av 15. oktober 2019 – LE-2018-187163)
Kontakt
Flere nyheter
