Ny dom fra Høyesterett – sluttvederlag som engangsutbetaling kan innebære betydelige konsekvenser for arbeidstakers krav på dagpenger (HR-2022-2433-A)

Sakens faktum og problemstilling i korte trekk

Saken gjaldt gyldigheten av tre trygderettskjennelser om beregning av dagpenger under arbeidsløshet. Spørsmålet var hvordan dagpengegrunnlaget skal regnes ut for tre medlemmer av folketrygden som har fått sluttvederlag fra arbeidsgiver til dekning av inntektsbortfall fremover i tid.

Høyesterett oppstilte i hovedsak to problemstillinger. Den første problemstillingen gjaldt beregningen av «dagpengegrunnlaget» – altså hvor mye arbeidstakeren har krav på i dagpenger basert på hvor mye arbeidsinntekt vedkommende har hatt i foregående år. Den andre problemstillingen gjaldt betydningen av tidfestingen av utbetalingen(e) av sluttvederlaget: Må sluttvederlaget alt være utbetalt for å være med i beregningen av dagpengegrunnlaget, eller er det nok at utbetalingene skal skje i fremtiden?

• Person A hadde inngått en sluttpakke på 1 477 450 kroner i sluttvederlag. Av dette skulle 254 731 kroner dekke lønn i oppsigelsestiden på fem måneder, mens 1 222 718 kroner var lønn tilsvarende ytterligere 24 måneder. Den faktiske inntekten var i 2016 – på grunn av det utbetalte sluttvederlaget – 2 012 747 kroner, mens den i 2017 var 64 694 kroner og i 2018 43 470 kroner.
• Person B fratrådte sin stilling mot et sluttvederlag tilsvarende 18 måneders grunnlønn. Dette ga grunnlag for utbetaling av samlet 910 230 kroner. Beløpet ble fordelt med to tredjedeler i januar 2018 og én tredjedel i januar 2019. For perioden juni 2016 til mai 2017 var inntekten på 633 631 kroner, mens de to påfølgende tolvmåneders-periodene var på henholdsvis 1 059 850 kroner og 303 621 kroner.
• Person C fikk et sluttvederlag tilsvarende 42 måneders lønn fra fratredelsen. Sluttvederlaget ble utbetalt med en tredjedel i henholdsvis januar 2016, januar 2017 og januar 2018. For perioden juni 2016 til mai 2017 var inntekten 819 763 kroner, for perioden juni 2017 til mai 2018 var inntekten 811 690 kroner, mens for perioden juni 2018 til mai 2019 hadde hun ingen inntekt.

Høyesteretts vurdering

Beregningen av «dagpengegrunnlaget»

Etter folketrygdlovens bestemmelser har arbeidsløse personer krav på dagpenger beregnet ut ifra et «dagpengegrunnlag». Dagpengegrunnlaget er årsgjennomsnittet av den inntekt som den arbeidsløse har hatt de siste 36 måneder, oppad begrenset til seks ganger grunnbeløpet i staten (6 G – for tiden 668 862 kroner). På bakgrunn av lovens ordlyd, forarbeider og forvaltningspraksis, kom Høyesterett til at gjennomsnittsberegningen skal gjennomføres isolert før en eventuell begrensning foretas.

For A, B og C var dette svært gledelige nyheter. NAV hadde nemlig begrenset hver enkelt årsinntekt til 6 G før gjennomsnittsberegningen. For A medførte dette at korrekt dagpengegrunnlag var 581 298 kroner, ikke 232 548 kroner slik NAVs beregning viste.

Ved lovendring 17. desember 2021 ble beregningen av dagpengegrunnlaget «snudd på hodet». Endringen medfører at NAVs beregning er korrekt: Nå skal den enkelte tolvmåneders-periode oppad begrenses til 6 G før det foretas en gjennomsnittsberegning. Denne endringen gjør at tidfestingsspørsmålet får vesentlig mer betydning for størrelsen på den arbeidsløses dagpenger.

Tidfestingen av sluttvederlaget – gjelder det et kontantprinsipp eller et fordelingsprinsipp?

A, B og C anførte at sluttvederlaget skal fordeles på den perioden vederlaget er ment å dekke lønn for – fordelingsprinsippet. Staten mente på sin side at sluttvederlaget skal tas i betraktning på utbetalingstidspunktet – kontantprinsippet.

Dersom fordelingsprinsippet legges til grunn, skal et sluttvederlag som er utbetalt i form av en engangsutbetaling siste arbeidsdag, anses fordelt månedlig over den perioden vederlaget skal dekke. Det vil si at et sluttvederlag tilsvarende 30 måneders lønn anses utbetalt over en periode på 30 måneder. Hvis månedslønnen for enkelhets skyld er 50 000 kroner, vil dagpengegrunnlaget for de siste 36 kalendermånedene da utgjøre 600 000 kroner.

Gitt samme eksempel gir kontantprinsippet et helt annet resultat. Inntekten til denne tiltenkte personen vil da i den første tolvmånedersperioden beregnes til 1 800 000. Denne årsinntekten vil så avskjæres betydelig fordi den overstiger 6 G. De to neste tolvmåneders-periodene vil vedkommende anses å ha ingen inntekt. Samlet vil dagpengegrunnlaget derfor utgjøre 2 G (222 954 kroner).

Dramatikken stanser imidlertid ikke der. For sluttvederlag tilsvarende 37 måneder eller flere vil dagpengegrunnlaget være på null kroner. Grunnen er at utbetalingen skjedde forut for de 36 månedene som dagpengegrunnlaget skal beregnes på.

Ifølge Høyesterett åpner ordlyden for begge alternativene. Høyesterett var derfor nødt til å foreta en nøye gjennomgang av lovhistorikken, en rekke forarbeidsuttalelser og forvaltningspraksis. Samlet peker disse rettskildene ganske klart i retning av at det er tidspunktet for utbetaling av sluttvederlaget som er avgjørende, – altså kontantprinsippet. Høyesterett begrunnet løsningen med at det er viktig med et effektivt og praktisk system. Det vil innebære et merarbeid hvis NAV måtte behandle søknadene om dagpenger manuelt for å fordele sluttvederlag på den perioden det er ment å dekke lønn.

Hva kan vi ta med oss videre fra denne saken?

Arbeidstakere som risikerer å forbli arbeidsløse etter en oppsigelse bør herettervære svært varsomme med å inngå avtale om at sluttvederlag skal utbetales som en engangsutbetaling. Det kan vider argumenteres for at arbeidsgivere derfor har en lojalitetsplikt til å informere sine arbeidstakere om konsekvensene av å få sluttvederlaget betalt på en gang. Om arbeidsgiver ikke overholder sin informasjonsplikt, kan arbeidsgiver – i verste fall -risikere erstatningssøksmål lenge etter at arbeidstakeren har sluttet i virksomheten.