Norge består av et stort antall private veier, både i fjellheimen og i byer. Den stadige fortettingen av både fritidsboliger og privatboliger har medført at antall brukere av de private veiene har økt. Tilsvarende har også konfliktnivået økt, da det i henhold til veglova § 54 er opp til brukerne selv å holde veien i forsvarlig stand. Tidligere velfungerende og uformelle sambruk av veier opplever nå behov for hyppigere vedlikehold og klarere regler for selve bruken. Dersom det er et stort antall brukere kan det være krevende å komme frem til en fungerende sambruk. I slike tilfeller vil krav om bruksordning etter jordskiftelova § 3-8 være et godt og effektivt virkemiddel for å organisere bruken.
I henhold til jordskiftelova § 3-8 kan jordskifteretten gi eller endre regler for eksisterende sambruk mellom eiendommer, herunder også for veiareal. Dersom vilkårene for å kreve bruksordningssak er til stede, kan jordskifteretten opprette et veilag for drift og vedlikehold med tilhørende vedtekter, jf. jordskiftelova §§ 3-8 og 3-10. Jordskifteretten tar som oftest utgangspunkt i standardvedtekter som tilpasses til den konkrete veien. Målet til jordskifteretten er å legge til rette for en effektiv og rasjonell utnytting av fast eiendom og ressurser til beste for eierne, rettighetshavere og samfunnet, jf. jordskiftelova § 1-1.
Jordskifteretten kan opprette et veilag dersom vilkårene i jordskiftelova §§ 3-2, 3-2 og 3-18 er til stede. Minst én eiendom eller bruksrett må være «vanskeleg å bruke på tenleg måte etter tida og tilhøva», jordskifte må skape mer «tenlege eigedomstilhøve» på området og jordskifteløsningen må ikke føre til at kostnadene og ulempene blir større en nytten. I praksis er det ofte tjenlighetsvilkåret i § 3-2 som er satt på spissen. Forarbeidene presiserer at jordskifte skal føre til «ei forbetring av bruken», og at et eksempel på en slik forbedring er at samarbeidet mellom partene blir bedre og at konfliktnivået blir lavere, jf. Prop. 101 L (2012–2013) s. 423. Høyesterett presiserte innholdet i tjenlighetsterskelen i HR-2020-1910-A, der retten uttalte at det må foreligge «et reelt og påviselig behov for å utnytte eiendommen på en måte som vanskeliggjøres av den nåværende eiendomsutformingen», og at uttalelsene i forarbeidene tilsier at det ikke er en høy terskel. Dette er lagt til grunn i flere etterfølgende dommer fra lagmannsrettene, for eksempel i LH-2022-59010, der det var tilstrekkelig at partene kunne oppnå en løsning som ga bedre samarbeid dem imellom, og i LG-2022-10514-2, der retten fastsatte at uenigheten hadde medført manglende vedlikehold av veien og at det i seg selv var utjenlige eiendomsforhold som hadde gått ut over bruken.
En slik tolkning av tjenlighetsvilkåret i jordskifteloven § 3-2 samsvarer også med utgangspunktet om at jordskifte skal være et praktisk virkemiddel for å organisere sambruk. Dersom en av brukerne av veien tar ut krav om bruksordning og ber jordskifteretten om bistand, er det i seg selv et tegn på sambruken kan forbedres. I mange tilfeller er det ikke de store grepene som skal til, men jordskifteretten kan bistå med å sette vedlikeholdsansvaret etter veglova § 54 i system og dermed unngå større uenigheter. Eiendomsadvokatene i Grette har mye erfaring med krav om bruksordning og andre saker for jordskifteretten.
Flere nyheter
