Agder lagmannsrett med ny og grundig vurdering av grensen mellom arbeidsforhold og oppdragsforhold

I mars kom Agder lagmannsrett (LA-2020-129450) til at en fotograf som hadde inngått avtale med et selskap om utførelse av fotografitjenester skulle anses som arbeidstaker og ikke oppdragstaker. Saken gjaldt også spørsmål om gyldighet av en inngått konkurranseklausul.

Bakgrunnen for saken var at fotografen i november 2017 sendte en forespørsel til selskapet (Bilfoto AS) om arbeid i selskapet. Ettersom selskapet ikke hadde tilstrekkelig kundegrunnlag for å ansette fotografen, ble han tilbudt kontrakt som oppdragstaker. Kontrakt ble inngått i januar 2018 og kontrakten inneholdt også en konkurranseklausul. I mai 2019 sa fotografen selv opp oppdragsavtalen og startet i et konkurrerende fotoselskap (Photoevent). Bilfoto varslet deretter fotografen om hans plikt etter den inngåtte konkurranseklausulen. Denne forpliktet fotografen til blant annet å ikke ta arbeid hos konkurrent i en periode på 2 år, med krav om erstatning og konvensjonalbot som mulige sanksjoner. Fotografen hevdet at han ikke var forpliktet etter avtalen, da han var å anse som arbeidstaker og ikke oppdragstaker.

I saken for lagmannsretten var det enighet mellom partene om at konkurranseklausulen var ugyldig dersom fotografen var å anse som arbeidstaker og ikke oppdragstaker. Hovedspørsmålet som lagmannsretten måtte ta stilling til var følgelig om fotografen måtte anses som «arbeidstaker» i henhold til arbeidsmiljøloven § 1-8. Bestemmelsen lyder:

«Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste.»

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten viste til at det sentrale i den nokså knappe ordlyden, er uttrykket «tjeneste», og at arbeidstakerbegrepet etter rettspraksis er forutsatt å gis en vid tolkning. Retten fant her veiledning i  lovforarbeidene supplert med rettspraksis. I en sak for Høyesterett fra 2016 (HR-2016-1366-A) ble  lovforståelsen oppsummert slik:

«Et fremtredende karakteristika ved arbeidsavtalen er arbeidstakerens avhengige stilling i forhold til arbeidsgiveren og sistnevntes styringsrett i arbeidsforholdet. Dette gir seg utslag i særlig to særtrekk. Arbeidstakeren er normalt økonomisk avhengig som lønnsmottaker og står i et organisatorisk avhengighetsforhold som innebærer underordning i forhold til arbeidsgiver. […] I tvilstilfeller må det avgjørende være en konkret vurdering av om arbeidsforholdet i hovedsak har karakter av et ansettelsesforhold»

Følgende kriterier kan etter forarbeider og rettspraksis tale for at det foreligger et arbeidstakerforhold:

• Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
• Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
• Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.
• Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
• Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
• Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.
• Det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver.

Lagmannsrettens vurdering

I den konkrete vurderingen fant lagmannsretten det klart at fotograferingen som skulle utføres etter avtalen var av personlig art. Fotografen hadde etter avtalen plikt til å stille sin egen arbeidskraft til disposisjon, og kunne i realiteten ikke overlate til andre å gjennomføre avtalen. Dette momentet var særlig tungtveiende for lagmannsretten i retning av å anse avtalen som en arbeidsavtale. Videre var det selskapet som inngikk avtale om fotografering av biler med bilforhandlerne. At fotografen ikke hadde noen del i dette, viste etter lagmannsrettens syn at hans frihet til selv å organisere eller styre arbeidet var begrenset. Også utførelsen av fotograferingen var styrt og kontrollert av selskapet gjennom opplæringen og den løpende instruksjonen som ble gitt. Dette var også et moment som klart måtte trekke i retning av et arbeidsforhold. Risikoen for arbeidsresultatet ble ansett å ligge hos selskapet og fotografen fikk betalt fast vederlag for hver bil han fotograferte. Følgelig skilte ikke dette seg fra vederlag i form av lønn. Tilknytningsforholdet mellom partene hadde videre en stabil karakter med en bestemt oppsigelsesfrist.

Samlet fant lagmannsretten at de sentrale momentene ved vurderingen underbygget at fotografen var å anse som arbeidstaker. Den inngåtte konkurranseklausulen var derfor også ugyldig.

Hva kan vi ta med oss videre fra denne dommen?

Dommen illustrerer at spørsmålet om det foreligger et arbeidstaker eller et oppdragstakerforhold er komplekst, og at vurderingene som må foretas er konkrete og må avveies mot hverandre. For arbeidsgivere er det viktig å være oppmerksom på denne sentrale grensedragningen – spesielt dersom man ønsker å inngå avtaler med selvstendige oppdragstakere.