Utløser koronaviruset force majeure-klausuler i entreprisekontrakter?

Flere lurer på hvilke rettigheter man har som leverandør eller underentreprenør, og hvilke krav som kan fremmes overfor hovedentreprenør og byggherre i slike situasjoner. Hovedentreprenører og byggherrer lurer også på hvordan krav fra underentreprenører og leverandører skal håndteres.

Avgjørende for entreprenørenes muligheter for å fremme krav, er om koronaviruset utløser såkalte «force majeure»-klausuler.

De fleste kontrakter har slike klausuler, som har som formål å frita partene fra å havne i kontraktsbrudd når det oppstår en ekstraordinær hendelse eller omstendigheter utenfor partenes kontroll. Force majeure-klausulene kan likevel variere noe i utforming, og det avhenger derfor av en tolkning av klausulen om omstendigheter relatert til koronavirus omfattes. Noen kontrakter har for eksempel uttømmende reguleringer av hvilke omstendigheter som defineres som «force majeure»-hendelser, mens andre kontrakter opererer med løsere regulering. Sentralt er også at disse klausulene kun regulerer fremdriftsrisikoen – partene bærer egen vederlagsrisiko når force majeure-hendelser oppstår.

I NS-kontraktene er det en egen bestemmelse i kapittelet om fristforlengelse som gir entreprenørene krav på fristforlengelse dersom fremdriften «hindres av forhold utenfor deres kontroll, så som ekstraordinære værforhold, offentlige påbud og forbud, streik, lockout og overenskomstbestemmelser».

Formuleringen i NS-kontraktene tilsier at forholdene som listes opp er ment som eksempler, og ikke som en uttømmende regulering. Selv om sykdom eller nærmere bestemt virusutbrudd ikke er nevnt i opplistingen, kan det derfor være aktuelt å definere utbrudd av koronavirus som en force majeure-hendelse i kontraktsforholdet.

For å kunne påberope seg force majeure-klausulen, må imidlertid koronaviruset ha ført til en konkret fremdriftshindring. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til en generell bekymring vedrørende fremdriften eller bekymringer hos personell. Det må dokumenteres at en konkret leveranse eller arbeidsoperasjon blir «hindret» som følge av viruset.

Retten til å kreve fristforlengelse er heller ikke helt ubegrenset. I NS-kontraktene er det regulert at fristforlengelse ikke gis for forhold som man rimeligvis kunne unngå eller overvinne følgende av. Denne skranken kan for eksempel innebære at dersom et produkt som skulle bestilles fra Kina også er tilgjengelig fra en annen leverandør, må entreprenøren finne seg i å bestille produktet fra den andre leverandøren selv om det er noe dyrere. Innenfor forsvarlige rammer må altså entreprenøren søke å begrense fremdriftskonsekvensen.

Dersom det oppstår konkrete fremdriftshindringer i et prosjekt som følge av koronaviruset, kan man som entreprenør eller leverandør ha krav på fristforlengelse – noe avhengig av hvordan kontrakten er formulert. Entreprenørene og leverandørene har imidlertid en plikt til å begrense fremdriftskonsekvensen så langt det er rimelig å forvente. Et slikt krav må også varsles i tråd med kontraktens regler om fristforlengelse, og følges opp så snart det er foreligger grunnlag for å beregne omfanget av forsinkelsene.

Partene har ikke krav på justering av vederlaget som følge av force majeure. Entreprenøren kan for eksempel ikke kreve vederlagsjustering for stillstand i prosjektet eller tapt fortjeneste, og motsatt kan ikke hovedentreprenøren eller byggherren kreve dagmulkt. Hver av partene må med andre ord bære vederlagsrisikoen for at force majeure inntreffer. Dette prinsippet har lange tradisjoner i entrepriseretten og er implementert i NS-kontraktene.

Har din virksomhet juridiske spørsmål knyttet til koronaviruset og force majeure-klausuler i entreprisekontrakter? Ta kontakt med Line Wefald, Marius S. Langnes, Harald Fosse, Jørgen Aardalsbakke eller Maja Berthelsen Lindgren hos oss.