Borgarting lagmannsrett sier enstemmig nei til mulig Bori IV – Skadelidtes tap var ikke verneverdig nok

Borgarting lagmannsretts nylig avsagte dom LB-2018-166962 gjaldt tvist mellom Måkeveien borettslag og Bravida Norge AS om hvorvidt Bravida – på bakgrunn av signering av en kontrollerklæring – er erstatningsansvarlig for borettslagets utbedringskostnader knyttet til mangelfullt utført sanitæranlegg.

Måkeveien borettslag gjorde gjeldende at Bravida hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet da selskapet signerte en kontrollerklæring (etter någjeldende plan- og bygningslov en samsvarserklæring) ifm. søknad om ferdigattest uten å ha foretatt en forutgående kontroll av borettslagets sanitæranlegg, og at dette hadde medført et økonomisk tap knyttet til utbedring av senere avdekte skader på sanitæranlegget. Tapet måtte kunne tilbakeføres til Bravidas manglende kontroll selv om Bravida ikke hadde vært tilknyttet tiltaket annet enn gjennom utferdigelsen av kontrollerklæringen. Borettslaget bygget sitt krav på arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1, sammenholdt med tidligere høyesterettspraksis om hvordan ansvarlige etter plan- og bygningsloven kan ilegges ansvar etter alminnelige erstatningsregler også overfor tredjemenn. Bravida – representert av Grette – anførte at det verken forelå ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng eller et økonomisk tap. Det ble også vist til at et tap ikke var erstatningsrettslig vernet, jf. Høyesteretts premisser i HR-2020-312-A. I tillegg ble det anført at kravet var foreldet.

Med grunnlag i vurderingstemaet oppstilt av Høyesterett i den nylige avsagte HR-2020-312-A fant Borgarting lagmannsrett at Bravida hadde begått et uaktsomt pliktbrudd ved å signere kontrollerklæringen, men at borettslagets tap ikke var verneverdig nok til å ilegge Bravida et privatrettslig erstatningsansvar.

Nærmere om saksforholdet i LB-2018-166962
Saken mellom Måkeveien borettslag og Bravida Norge AS gjaldt krav om erstatning for kostnader til rehabilitering av våtrom i Måkeveien borettslag på Tankodden i Fredrikstad kommune.

Opprinnelig var det planlagt et annet tiltak på samme tomt («tiltak 1»), som det ble gitt rammetillatelse for i 2001.

I tro om at de skulle utføres arbeider i anledning tiltak 1, søkte Bravida i 2005 om ansvarsrett som ansvarlig prosjekterende (PRO), ansvarlig utførende (UTF), ansvarlig kontrollerende for prosjektering (KPR) og ansvarlig kontrollerende for utførelsen (KUT) innenfor tiltaksklasse 2 for ansvarsområdet etter dagjeldende kode 311.2 (i saken forstått som innvendig og utvendig sanitæranlegg).

Det ble imidlertid ikke inngått noen kontrakt mellom Bravida og utbygger Solodden AS. Og på grunn av lang tid mellom gitt rammetillatelse og realisering av tiltaket traff ikke lenger de planlagte boligene markedet slik forespeilet. Tiltak 1 ble som en følge av dette skrinlagt.

Utbygger utarbeidet et revidert prosjekt på tomten, med bl.a. endret utforming av boenhetene («tiltak 2»). Sommeren 2006 ble det for tiltak 2 gitt dispensasjoner fra gjeldende reguleringsplan og ny rammetillatelse. Ansvarlig søker både for tiltak 1 og 2 var Stenseth Grimsrud Arkitekter (SG Arkitekter).

I forbindelse med realiseringen av tiltak 2 engasjerte utbygger det tyske entreprenørfirmaet Wohrataler Holzhaus Rühl GmBH som totalentreprenør. Wohrataler søkte om ansvarsrett innenfor ulike områder. Bl.a. søkte selskapet i 2008 om ansvarsrett som ansvarlig utførende (UTF) og ansvarlig kontrollerende for utførelsen (KUT) innenfor ansvarsområdet «Energi-installasjoner, Rørinstallasjoner, Vannforsyning/ avløp og Ventilasjon TTK-2». Ansvarsområdet var delvis overlappende med ansvarsområdet Bravida hadde hatt for tiltak 1.

I 2009 overtok Måkeveien borettslag boligene på bakgrunn av midlertidig brukstillatelse.

Bravida var ikke involvert i det reviderte tiltaket.

Da kommunen underkjente gjeldende reguleringsplan i 2010/2011, var Måkeveien borettslag tvunget til å søke om byggetillatelser for de allerede oppførte boligene på nytt. I realiteten ble det søkt om ettergodkjennelse av boligene slik de allerede var oppført og overtatt som tiltak 2 flere år tidligere. SG Arkitekter hadde som ansvarlig søker ansvaret for søknadsprosessen overfor kommunen, og herunder fremlegge nødvendige kontrollerklæringer. Søknadsprosessen skulle avsluttes med ferdigattest.

Det manglet en kontrollerklæring innenfor Wohratalers ansvarsområde «Energi-installasjoner, Rørinstallasjoner, Vannforsyning/ avløp og Ventilasjon TTK-2». Det ble ikke gjort forsøk på å innhente manglende kontrollerklæring direkte fra Wohrataler ettersom selskapet hadde gått konkurs.

Som en mulig løsning valgte SG Arkitekter å henvende seg til Bravida. Bravida ble av SG Arkitekter anmodet å finne eller signere på nytt en kontrollerklæring innenfor eget ansvarsområde. I den forbindelse ble det vist til Bravidas ansvarssøknad fra 2005 gjeldende tiltak 1 og en tidligere signert kontrollerklæring for kontroll av prosjektering fra 2005, begge deler også vedlagt henvendelsen.

I tro om at forespørselen fra SG Arkitekter gjaldt tiltak 1, i tillegg til at Bravida selv trodde at de hadde stått for utførelsen av sanitærarbeidene i tiltaket 1 pga. innsendte søknader om ansvarsrett, utferdiget og signerte Bravida en kontrollerklæring for kontroll av utførelsen av innvendig og utvendig sanitæranlegg. Kontrollerklæringen ble oversendt kommunen som del av søknadsgrunnlaget for ferdigattest for tiltak 2.

Bravida begikk et uaktsomt pliktbrudd
Borgarting lagmannsrett kom, i likhet med tingretten, til at Bravida hadde begått et uaktsomt pliktbrudd ved å signere kontrollerklæringen.

I motsetning til tingretten fant lagmannsretten imidlertid ikke at det uaktsomme forholdet bestod i manglende forutgående kontroll av sanitæranlegget. Bravidas manglende tilknytning til tiltaket gjorde at Bravida verken hadde forutsetninger for eller en plikt til å foreta en kontroll. Uaktsomheten bestod i at Bravida ikke på forhånd hadde gjort interne undersøkelser av hvorvidt selskapet faktisk hadde hatt en rolle i tiltaket, og slik hadde forutsetning for å utstede kontrollerklæringen. Ved å signere erklæringen ga Bravida etter lagmannsrettens vurdering kommunen uriktige opplysninger om sanitæranleggets faktiske tilstand.

Lagmannsretten la til grunn at innholdet i SG Arkitekters henvendelse til en viss grad var misvisende og at Bravida på ingen måte var rett adressat, men at dette ikke var avgjørende for aktsomhetsvurderingen. Det savnes likevel at lagmannsretten i større grad tar tak i de konkrete omstendighetene rundt signeringen og hvilken betydning disse har, også for vurderingen av simpel uaktsomhet. Herunder er det vår oppfatning at lagmannsretten i større grad burde vektlagt særlig det forhold at Bravida nærmest ble forledet til å tro at SG Arkitekters henvendelse gjaldt tiltak 1 og utstedelse av en kontrollerklæring som allerede forelå, men som ikke kunne gjenfinnes. I realiteten var henvendelsen imidlertid et forsøk på å skaffe ferdigattest for tiltak 2 – et tiltak Bravida ikke hadde noen som helst tilknytning til.

Lagmannsretten lar det stå åpent om kontrollerklæringen påførte borettslaget et tap
Spørsmålet om årsakssammenheng – hvorvidt Bravidas avgivelse av kontrollerklæringen hadde påført borettslaget et tap – var for tingretten sammen med foreldelse det avgjørende vurderingstemaet for å frifinne Bravida. Etter vårt syn er det derfor uheldig at lagmannsretten velger å ikke konkludere på spørsmålet om årsakssammenheng, samtidig som retten velger å overse et helt sentralt spørsmål: Ville ferdigattest vært gitt også uavhengig av Bravidas kontrollerklæring?

Med grunnlag i betingelseslæren uttrykker lagmannsretten utgangspunktene som klare: «[P]å det tidspunkt Bravida avga kontrollerklæringen, var det mangelfulle arbeidet med sanitæranlegget utført, Solodden hadde overdratt eiendommen til Måkeveien, midlertidig brukstillatelse var gitt og de enkelte andelseiere hadde overtatt leilighetene flere år tidligere. Av dette følger at skaden – de opprinnelige feil og mangler – hadde fortsatt vært der om ikke erklæringen var blitt avgitt.» Følgeskader i form av råte- og vannskader ble videre dekket av forsikringen.

Etter dette begir lagmannsretten seg imidlertid ut på en inngående vurdering av om borettslaget kunne være påført et tap som følge av at borettslaget – ved at ferdigattest ble gitt – kan ha blitt avskåret fra å forfølge egne reklamasjonskrav mot utbygger eller entreprenør. Etter lagmannsrettens oppfatning var det atskillig usikkerhet rundt hvorvidt borettslaget hadde sannsynliggjort at det forelå en slik årsakssammenheng. Lagmannsretten velger likevel ikke å konkludere på spørsmålet.

Ved på denne måten å fokusere på hvorvidt borettslaget var avskåret fra å gjøre gjeldende egne reklamasjonsinnsigelser, hopper lagmannsretten over det som etter vår oppfatning er en helt sentral anførsel i saken – nemlig Bravidas anførsel om at kommunen ville gitt ferdigattest også uten Bravidas kontrollerklæring. Konsekvensen av dette ville vært at borettslagets tap på ingen måte kunne tilbakeføres til Bravidas signatur. Vurderingstemaet lagmannsretten fokuserer på er derfor i realiteten et subsidiært spørsmål som først ville vært relevant å ta i betraktning dersom Bravidas anførsel hadde blitt besvart benektende. Det er etter vårt syn uheldig at lagmannsretten i stor grad velger å legge fokuset her, uten engang å kommentere Bravidas anførsel.

Borettslagets tap var ikke verneverdig nok
Avgjørende for lagmannsretten var at et eventuelt tap borettslaget måtte være påført som følge av Bravidas uaktsomme pliktbrudd uansett ikke var erstatningsrettslig vernet.

Lagmannsretten viderefører dermed vurderingstemaet slik det ble oppstilt av Høyesterett i HR-2020-312-A på bakgrunn av tidligere rettspraksis. Borettslagets tap var etter en bred vurdering av bl.a. den konkrete tapssituasjonen, Bravidas pliktbrudd og borettslagets berettigede forventninger ikke beskyttelsesverdig nok. Bl.a. ble det lagt vekt på at det ikke var Bravidas pliktbrudd som direkte hadde skapt borettslagets tapssituasjon. Videre var det avgjørende at Bravida ikke begikk pliktbruddet under utførelsen av et oppdrag eller på annen måte i tilknytning til tiltaket. Pliktbruddet hadde heller ikke karakteren av å være en bevisst feilinformasjon – Bravida hadde ingen egeninteresser i å skulle gi uriktige opplysninger.

På grunn av borettslagets antatte kunnskap om feil og mangler ved sanitæranlegget før ferdigattest ble gitt, kunne borettslaget ikke ha hatt en berettiget forventning om at ferdigattesten i seg selv ga uttrykk for at sanitæranlegget var kontrollert og funnet i forskriftsmessig stand. Kunnskap om de samme feil og mangler også etter at ferdigattest ble gitt, viste dessuten at borettslaget heller ikke i realiteten baserte seg på at ferdigattesten bygget på et riktig faktisk grunnlag.

Saksforholdet skilte seg med dette på avgjørende punkter fra dommene hvor Høyesterett tidligere har ilagt et privatrettslig erstatningsansvar for brudd på plikter etter plan- og bygningsloven, se Rt-2015-276 (Bori I) og den nylig avsagte HR-2020-312-A.

Ved siden av HR-2020-312-A er lagmannsrettens avgjørelse det første eksempelet på at vurderingen av om skadelidtes tap har et erstatningsrettslig vern, en vurdering som retten må igjennom, ved siden av å vurdere de alminnelige erstatningsvilkårene. Mens de samme momentene tidligere heller har kommet til uttrykk gjennom en bredere vurdering under ansvarsgrunnlaget, skal de nå forankres i en selvstendig vurdering av skadelidtes interesser.

Borgarting lagmannsretts dom LB-2018-166962 kan leses her.

Grette har også tidligere skrevet en artikkel om HR-2020-312-A. Artikkelen kan leses her.