Åpenhetsloven trer i kraft 1. juli

Selv om loven er ny, er metodikken som pålegges virksomhetene godt kjent fra blant annet internkontrollforskriften og likestillings- og diskrimineringsloven. Loven stiller likevel krav som for en del virksomheter nok vil oppleves som uvant og krevende å etterleve. Les mer her.

Hvorfor en åpenhetslov?

Formålet med den nye åpenhetsloven er å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjonen av varer og tjenester.

For å oppnå lovens formål pålegges virksomhetene å utføre aktsomhetsvurderinger for å kunne stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold som virksomhetene enten har forårsaket, bidratt til eller som er direkte knyttet til virksomhetenes forretningsvirksomhet, produkter eller tjenester gjennom leverandørkjeder eller forretningspartnere.

Etter loven pålegges også virksomhetene å offentliggjøre redegjørelser for aktsomhetsvurderingene sine.

På forespørsel fra hvem som helst plikter virksomhetene dessuten å gi informasjon om hvordan de arbeider for å håndtere negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Hvem gjelder loven for?

Loven gjelder for

• større virksomheter som er hjemmehørende i Norge og som tilbyr varer og tjenester i eller utenfor Norge, eller
• for utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge, og som er skattepliktige til Norge etter norsk intern lovgivning

Med større virksomhet menes virksomheter som omfattes av regnskapsloven § 1-5, eller som på balansedagen overskrider grensene for to av følgende tre vilkår:

• Salgsinntekt: 70 millioner kroner
• Balansesum: 35 millioner kroner
• Gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 50 årsverk

Hva skal aktsomhetsvurderingene inneholde?

Lovens pålegger virksomhetene en plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger, og disse skal består av 6 elementer:

1. Forankre ansvarlighet i virksomhetens retningslinjer
2. Kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold som virksomheten har forårsaket eller bidratt til, eller som er direkte knyttet til virksomheten, produkter eller tjenester gjennom leverandørkjeden eller forretningspartnere
3. Iverksette egnede tiltak for å stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser
4. Følge med på gjennomføring og resultat av tiltak etter nr. 3
5. Kommunisere hvordan negative konsekvenser er håndtert
6. Sørge for eller samarbeide om gjenoppretting eller erstatning der det er påkrevd

Selv om aktsomhetsvurderingene skal utføres regelmessig, skal de stå i forhold til virksomhetens størrelse, art og sannsynlighet for negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

I dette ligger at virksomheter innenfor bransjer med lav risiko for uanstendige arbeidsvilkår hos leverandører/forretningspartnere, er pålagt mindre omfattende aktsomhetsvurderinger enn i bransjer hvor slik risiko er høy.

Selv om loven er ny, er metodikken den pålegger virksomhetene kjent fra før. For i stor grad er åpenhetsloven bygget over samme lest og metodikk som vi finner i internkontrollforskriften § 5 og likestillings- og diskrimineringsloven § 26 (om arbeidsgivers aktivitetsplikt).

Aktsomhetsvurderingene skal være offentlig tilgjengelig, også på virksomhetens nettsider.

Et viktig trekk ved åpenhetsloven, er at den forplikter virksomhetene til å offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene. Som en del av plikten til offentliggjøring skal aktsomhetsvurderingene være tilgjengelig på virksomhetenes nettsider.

Plikt til å gi informasjon på forespørsel

Det følger også av ny åpenhetslov at på forespørsel fra “hvem som helst” så plikter virksomhetene å gi informasjon om hvordan de arbeider for å håndtere negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Den som krever informasjonen trenger ikke å ha en særskilt grunn for å ville få informasjonen, og må heller ikke oppgi noen begrunnelse. Informasjonskravet må imidlertid fremsettes skriftlig, for eksempel via e-post, nettskjema eller fysisk brev som for eksempel sendes til hovedkontoret eller som leveres direkte i butikk.

Plikten til å gi informasjon gjelder enten det er tale om generell informasjon om virksomheten eller informasjon knyttet til en bestemt vare eller tjeneste.

Det er likevel visse typer av informasjonskrav, som virksomhetene kan avslå.

• Dette gjelder for eksempel dersom kravet er for vagt formulert og det er umulig å skjønne hva det spørres etter. Det forventes imidlertid at virksomheten går i en viss dialog for å avklare.
• En annen type krav som kan avslås er krav om informasjon som fremstår som «åpenbart urimelig». Dette er ment som en sikkerhetsventil, for eksempel mot sjikanøse krav eller krav som rammer virksomheten på en utilbørlig måte. Formålet er blant annet å unngå store økonomiske og administrative byrder for virksomhetene.
• Videre så kan krav om innsyn i personlige forhold avslås. Dette gjelder hvor opplysningene som kreves fremlagt angår genetiske eller andre sensitive biometriske forhold, helsetilstand, livssyn, politisk ståsted og seksuell legning. Taushetsplikten gjelder heller ikke opplysninger om fødselsnummer, statsborgerskap, bosted, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted.
• Til sist kan virksomhetene også avslå å gi ut informasjon som er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Men to typer av informasjon kan virksomhetene uansett ikke avslå. Dette gjelder informasjonskrav som gjelder brudd på menneskerettigheter

• i selve virksomheten eller
• i dens leverandørkjede og som virksomheten er kjent med.

Det finnes med andre ord et kjerneområde for informasjonsretten som alltid skal respekteres.

Formålet er å hindre at de øvrige unntaksgrunnene i loven tolkes for vidt, og på den måten unntar informasjon som må anses som spesielt viktig for allmennheten.

Informasjonsplikt gjelder uansett ikke informasjon om det som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttet etter åndsverkloven.

Hvor lett blir det å informere om kontraktspartens brudd på anstendige arbeidsvilkår?

Mange virksomheter vil nok kvie seg for å informere – og dermed blottlegge – leverandørers eventuelle brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er ikke vanskelig å se at dette kan gå utover tilliten mellom kontraktsparter, – ja til og med oppfattes som illojalt.

Tilliten i kontraktsforholdet må imidlertid virksomhetene sikre på annen måte. For eksempel ved at leverandøren ved kontraktsinngåelsen informeres om at virksomheten er lovpålagt å gi allmennheten informasjon om eventuelle faktiske negative konsekvenser for menneskerettighetene. Da har i hvert fall leverandøren blitt varslet på forhånd.

Hvem skal føre tilsyn med loven?

Forbrukertilsynet skal føre tilsyn med at loven overholdes og kan i den sammenheng ta i bruk både pålegg, dagmulkt og overtredelsesgebyr.