Lagmannsretten: Oppsigelse av arbeidstaker som hadde fått innvilget permisjon for å ta etterutdanning, men i realiteten sonet en straffedom, var gyldig

Sakens bakgrunn

En arbeidstaker i Bergen kommune søkte om og fikk innvilget permisjon for etterutdanningsstudier, uten å informere arbeidsgiver om at han i realiteten skulle sone en straffedom på 18 måneder for vold i nære relasjoner. Arbeidstakeren gjennomførte etterutdanningen. Da arbeidsgiver ble kjent med arbeidstakerens straffedom, ble han oppsagt på grunn av brudd på arbeidsplikten og den ulovfestede lojalitetsplikten som gjelder i ethvert arbeidsforhold.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten bemerket at fravær på grunn av soning av straffedom betraktes som ugyldig fravær, men at ikke ethvert slikt fravær i seg selv vil utgjøre saklig grunn for oppsigelse. I dette tilfellet var det arbeidstakers ugyldige fravær i kombinasjon med hans illojale adferd, som begrunnet oppsigelsens saklighet.

Det at arbeidstaker hadde fått innvilget utdanningspermisjon og gjennomførte denne under soningen, endret ikke lagmannsrettens vurdering av at det forelå ugyldig fravær. Dessuten forutsatte innvilgelse av utdanningspermisjon at arbeidstaker kunne stille sin arbeidskraft til disposisjon dersom det oppstod behov på arbeidsplassen – noe han ikke ville være i stand til ved soning.

Videre bemerket lagmannsretten at det var illojalt av arbeidstaker å ikke informere arbeidsgiver om den reelle grunnen for permisjonssøknaden. Det at arbeidstaker også på direkte forespørsel fra arbeidsgiver unnlot å informere om at han sonet en straffedom, forsterket arbeidstakerens illojale atferd.

Samlet sett kom lagmannsretten derfor til at oppsigelsen var saklig begrunnet på grunn av arbeidstakers illojale adferd i kombinasjon med ugyldig fravær i ett år.

Hva kan vi ta med oss fra denne saken?

Avgjørelsen illustrerer for det første viktigheten av lojalitets- og tillitsaspektet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – også for forhold som ikke har direkte sammenheng med stillingen eller arbeidsforholdet som sådan.

For det andre illustrerer avgjørelsen at ikke ethvert fravær grunnet soning av straffedom nødvendigvis utgjør en saklig grunn for oppsigelse, men at hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. I vurderingen vil fraværets lengde, arten av lovovertredelsen, tilknytning til utførelsen av arbeidet, hvordan bedriften rammes av fraværet og om overtredelsen er begått i arbeidstiden, kunne være av relevans.

Avgjørelsen kan leses her.