Nye statlige garanti- og låneordninger for å hjelpe kriserammede bedrifter

Det første tiltaket er en statlig lånegaranti, og rettet seg i utgangspunktet mot banklån til små og mellomstore bedrifter med virksomhet i Norge som har kommet i en akutt likviditetsmangel som følge av Covid-19-utbruddet. Senere ble det imidlertid presisert at ordningen også skal gjelde for større bedrifter. Garantiordningen går ut på at staten stiller garanti på 90 % av lånebeløpet, og har en totalramme på 50 milliarder kroner. Ordningen er regulert av Lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter med tilhørende forskrifter. Både loven og den første forskriften trådte i kraft den 27. mars 2020, mens den andre forskriften trådte i kraft den 2. april 2020.

Ordningen retter seg for det første mot små og mellomstore bedrifter, hvilket i denne sammenheng er virksomheter som:

• sysselsetter færre enn 250 personer, og
• har en årlig omsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, eller
• har en årlig samlet balanse som ikke overstiger 43 millioner euro.

For det andre gjelder ordningen nå også for større bedrifter, som vil være virksomheter som har rett eller plikt til registrering i Foretaksregisteret, men som ikke oppfyller ovennevnte vilkår.

Formålet med den statlige garantiordningen er å hjelpe bedrifter som står overfor en akutt likvidtetsmangel, men som ellers er levedyktige, gjennom krisen. I dette ligger det bl.a. at likviditetsproblemene må være en direkte eller indirekte konsekvens av Covid-19-utbruddet og at bedriften må forventes å være lønnsom under normale markedsforhold. Videre omfattes ikke bedrifter som var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019, som bl.a. vil være tilfelle dersom mer enn halve aksjekapitalen var bortfalt på grunn av akkumulert tap (med mindre bedriften har eksistert i under tre år) og/eller bedriften var insolvent på dette tidspunktet.

Garantien vil gjelde for nye lån med en maksimal løpetid på tre år som innvilges fra lovens ikrafttredelse og frem til 1. juni 2019. Både nedbetalingslån og kassekreditt – uavhengig av om de er sikrede eller usikrede – vil kunne være omfattet av ordningen, så lenge lånet tas opp for å dekke driftsutgifter eller finansiering av investeringer. Det er imidlertid ikke adgang til å ta opp lån til førtidig innfrielse eller refinansiering av eksisterende gjeld – dette ville i realiteten medført at eksisterende kredittrisiko ble flyttet til staten.

Lånebeløpet til den enkelte låntaker skal ikke overstige to ganger virksomhetens lønnskostnader i 2019, inkludert sosiale kostnader og innleid personell, eller inntil 25 % av virksomhetens omsetning i 2019. I særlige tilfeller åpnes det for at lånebeløpet kan være høyere for å dekke bedriftens likviditetsbehov de neste 18 månedene. Samlet lånebeløp til små og mellomstore bedrifter er uansett begrenset til 50 millioner kroner, og 150 millioner kroner hva gjelder større bedrifter, samtidig som maksimale lånebeløp skal beregnes på konsolidert nivå. Bedriften må i tillegg betale en årlig garantiprovisjon til banken som skal overføres videre til staten. Garantiprovisjonen vil – avhengig av lånets løpetid – være på enten 0,25 % eller 0,5 % av det garanterte beløpet for små og mellomstore bedrifter og enten 0,5 % eller 1 % for større bedrifter.

Ordningen vil bli administrert av bankene, som innebærer at det er bankene selv som må vurdere hvorvidt vilkårene for å innvilge lån under garantiordningen er oppfylt i det enkelte tilfelle etter søknad fra låntaker. I søknaden må bedriften opplyse om den tidligere har mottatt statsstøtte i medhold av andre støtteordninger eller enkelttildelinger. Der bankene vurderer at vilkårene er oppfylt, kan de legge garantien til grunn uten forutgående søknad til myndighetene. Tap under garantiordningen fordeles pro rata mellom staten og bankene, og statens garanti reduseres forholdsmessig etter hvert som det enkelte lån blir nedbetalt.

For øvrig inneholder forskriften regler om bl.a. bankenes rapportering til staten, dokumentasjonskrav, inndrivelse av lån, utbetalinger under garantien og fordelingen av garantiordningens samlede ramme mellom bankene.

Gjenoppretting av Statens obligasjonsfond

Det andre tiltaket knytter seg til en gjenoppretting av Statens obligasjonsfond, med det formål å bidra til økt likviditet og kapitaltilgang i obligasjonsmarkedet. Gjenopprettingen er hjemlet i Lov om Statens obligasjonsfond, som trådte i kraft den 27. mars 2020. Obligasjonsfondet skal forvaltes av Folketrygdfondet, og Finansdepartement fastsatte samme dag et mandat for forvaltningsoppdraget i forskrift.

Statens obligasjonsfond vil bli opprettet med en kapital på 50 milliarder kroner, og Folketrygdfondet skal i eget navn investere kapitalen i rentebærende instrumenter (f.eks. omsettelige obligasjoner og andre omsettelige gjeldsinstrumenter) og kapitalinnskudd. Folketrygdfondet skal søke å oppnå høyest mulig avkastning og samtidig bidra til økt likviditet og kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarkedet i Norge.

Tiltaket er rettet mot de største bedriftene i Norge, og innebærer at Statens obligasjonsfond skal opptre som markedsinvestor – altså sammen med andre investorer – for å sikre markedsriktig prising og kan investere i bedrifter innenfor alle bransjer. For å sikre at investeringene særlig kommer de ikke-finansielle selskapene til gode, fremgår det samtidig av mandatet at 50-100 % skal investeres i ikke-finansielle selskaper, mens 0-50 % kan investeres i banker og andre finansforetak. Det er åpnet for investeringer i obligasjoner i andre valutaer enn NOK, men likevel begrenset til EUR, GBP, SEK, DKK og USD.

Videre er det lagt opp til at fondet skal investere i obligasjoner utstedt av bedrifter med hovedkontor i Norge – både i første- og annenhåndsmarkedet. En betydelig andel av investeringene vil være i obligasjoner med moderat risiko (investment grade), men fordi den nåværende situasjonen medfører at flere utstedere kan få lavere kredittvurdering, åpnes det likevel for at en andel også kan være i obligasjoner med høyere risiko (high yield). Den avgjørende faktoren i den sammenheng er en kredittvurdering av utsteder av obligasjonene. Inntil 50 % av fondet kan investeres i obligasjoner utstedt av selskaper som er vurdert tilsvarende Standard & Poor’s kredittvurdering BB+ eller lavere, men likevel slik at det ikke kan investeres i selskaper med en kredittvurdering tilsvarende Standard & Poor’s kredittvurdering CCC+ eller lavere. Det er lagt opp til at inntil 5 % av rammen for fondets kapital investeres i obligasjoner utstedt av én enkelt utsteder.

For øvrig forutsettes det at nye obligasjonsutstedelser tilrettelegges på ordinært vis via tilrettelegger/meglerhus, være notert på regulert markedsplass (ABM kan i noen tilfeller også godtas) og ha en tillitsmann.