Utløser koronaviruset force majeure-klausuler i industri- og offshorekontrakter?

I denne situasjonen oppstår en rekke utfordringer verken leverandører eller kunder har hatt i tankene ved inngåelse av sine kontrakter. Samtidig oppstår spørsmål om hva man bør gjøre fremover for å håndtere den oppståtte situasjonen og hva man bør ta hensyn til når nye kontrakter skal inngås.

Mange leverandører og kunder har leveranser og delleveranser til og fra land som er hardt rammet av viruset, noe som i mange tilfeller fører til forsinkelser. Flere virksomheter opplever også at arbeidstakere blir satt i karantene eller isolasjon som følge av sykdom eller mistanke om smitte.

Leverandører og underleverandører stiller da spørsmål om hvilke rettigheter man har overfor kunden. På tilsvarende vis spør kunder om hvordan de skal håndtere krav som mottas fra leverandører og hvilke rettigheter man selv har dersom det oppstår svikt i egne forpliktelser.

Avgjørende for hvilke muligheter som foreligger er i hvilken grad coronaviruset utløser force majeure-klausuler i kontrakten og hvordan de videre virkningene spesifikt er regulert.

De fleste kontrakter har slike klausuler, og har som formål å frita partene fra å havne i kontraktsbrudd når det oppstår en ekstraordinær hendelse eller omstendigheter utenfor partens kontroll. Det følger også av den kontraktsrettslige bakgrunnsretten at force majeure-hendelser normalt vil kunne frita fra naturaloppfyllelse. Force majeure-klausulene i kontrakt kan likevel variere noe i utforming, og det avhenger derfor av en tolkning av klausulen i hvilken grad hindringer relatert til coronavirus omfattes. Noen kontrakter har f.eks. uttømmende reguleringer av hvilke omstendigheter som defineres som «force majeure»-hendelser, mens andre kontrakter operer med løsere regulering. Et utgangspunkt er også at disse klausulene normalt kun regulerer fremdriftsrisikoen –  og at partene bærer sin egen vederlagsrisiko.  Dette er likevel ikke mer enn et utgangspunkt, og det foreligger en rekke eksempler på en noe avvikende regulering.

I NTK 15 og NF 15, som er standardkontrakter for offshorebransjen, men som også er utbredt innen jernbanesektoren, vil leverandøren ha et begrenset krav på kompensasjon i henhold til kontraktens suspensjonsbestemmelser i artikkel 18.2. Tilsvarende regulering finnes også i NIB 2016, som er hyppig brukt for underleveranser. Her vil underleverandøren ha et tilsvarende krav som det leverandøren har i hovedkontrakten, forutsatt at denne er inngått etter NTK eller NF standarden.

En noe lignende regulering finnes i NL 17, en mye benyttet standard blant industribedrifter. Også her vil selger ha en begrenset rett på kompensasjon, i den utstrekning det er kjøper som påberoper seg force majeure.

NTK 15 inneholder, i tillegg til kompensasjonen ovenfor, også en spesialregulering for situasjoner hvor force majeure hendelsen påvirker underleveranser av marine tjenester for hook-up, tungløft eller installasjon av kontraktsobjektet. Dette er svært kostbare operasjoner, og derfor regulert som en selskapsrisiko. Forutsetningen er likevel at leverandøren har regulert force majeure på tilsvarende vis i sine egne kontrakter.

Utover de tilfellene som er nevnt ovenfor, er hovedhensikten for force majeure klausulene å regulere effektene av hindret fremdrift. En forutsetning er likevel at det foreligger en konkret fremdriftshindring og som ikke med rimelighet kan overvinnes eller avverges.  Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til en generell bekymring vedrørende fremdriften eller at fremdriften blir noe mer vanskeliggjort en opprinnelig antatt. Det bør derfor så langt det er mulig dokumenteres at en konkret leveranse eller arbeidsoperasjon blir «hindret» som følge av viruset.

Det vil i tillegg gjelde et krav om at hindringen er av en slik karakter at den ikke burde vært forutsett da avtalen ble inngått. Nye kontrakter kan derfor fort bli vurdert annerledes enn kontrakter som ble inngått tidligere. Det kan i denne sammenheng være fornuftig å tenke på at tilsvarende prinsipper også vil ha betydning for endringsavtaler og lignende som i disse dager inngås for å avtaleregulere problemer som har oppstått som følge av viruset. Ettersom effektene fort vil kunne bli langvarige, anbefales det at man samtidig også foretar en justering av force majeure klausulen i den aktuelle kontrakten.

Rent praktisk innebærer disse bestemmelsene at den part som opplever forsinkelser i sin ytelse, må varsle om dette. Unnlatelse av varsling kan potensielt føre til erstatningsansvar, så det er viktig at denne forpliktelsen følges opp nøye. Deretter vil den videre behandling av fristforlengelse og klarlegging av de mer konkrete virkninger håndteres i samsvar med kontraktens endringsbestemmelser, dersom slike foreligger. Det er viktig å ta forbehold om senere justering av effektene, ettersom man vanskelig kan forutse varighet og omfang av corona-situasjonen på nåværende tidspunkt.