Høyesterett avsa nylig dom i en tvist hvor byggherren og entreprenøren ikke ble enige om hvem som skulle dekke merkostnader i en veientreprise. Bakgrunnen for tvisten var at entreprenørens sprengningsarbeid ble mer omfattende, tidkrevende og dyrere enn forutsatt. Det faktiske arealet som skulle sprenges ut var dobbelt så stort som det entreprenøren hadde gitt pris på.
Byggherren avviste entreprenørens krav om tilleggsvederlag fordi entreprenøren hadde priset posten som gjaldt bergrensk, og ikke posten som gjaldt sprengning. Det riktige arealet kunne også finnes andre steder i kontraktsdokumentene. Spørsmålet for Høyesterett var om konkurransegrunnlaget var «klart nok», slik at entreprenøren hadde priset arbeidet feil, eller om konkurransegrunnlaget kunne misforstås, slik at byggherren måtte betale tilleggsvederlag.
På samme måte som i tidligere avgjørelser, tok Høyesterett utgangspunkt i hvordan en «normalt forstandig tilbyder» ville forstått konkurransegrunnlaget. For å finne ut av dette så Høyesterett blant annet på hvordan andre tilbydere hadde priset sprengningsarbeidet. Høyesterett fant ingen store forskjeller når entreprenørens tilbud ble sammenlignet med de andre tilbudene i konkurransen. Høyesterett konkluderte med at entreprenørens prising ikke var i strid med hva andre ville ha gjort i samme situasjon, og at byggherren derfor måtte betale tilleggsvederlag.
Avgjørelsen viser at uklarheter i konkurransegrunnlaget fremdeles skal gå ut over byggherren. Dette er helt i tråd med de viktige avklaringene fra Høyesterett i Byggholt-dommen fra 2007 og Stedjebergtunnel/Mika-dommen i 2012. Hvis entreprenøren derimot har priset arbeidet feil, er dette fortsatt entreprenørens problem.
Høyesteretts avgjørelse av 2. mai 2019 (HR-2019-830-A)
