I slutten av juni avsa Høyesterett dom i en sak vedrørende straff for overtredelse av plan- og bygningsloven. Dommen er nok et eksempel på at privatisering og andre grove overtredelser av plan- og bygningsloven slås hard ned på i praksis. Både tiltakshaver og daglig leder i det ansvarlige entreprenørfirmaet ble dømt til 45 dagers fengsel for en rekke grove og inngripende tiltak i 100-metersbeltet langs sjøen uten søknad og godkjennelse fra det offentlige. Videre ble også underentreprenøren som hadde utført arbeidene ilagt foretaksstraff – dette til tross for at underentreprenøren verken hadde noen offentlig ansvarsrett i prosjektet eller ansvar for å innhente nødvendige tillatelser etter kontrakten med hovedentreprenøren.
Høyesterett med klar beskjed: Det skal reageres strengt på grove overtredelser av plan- og bygningsloven
I den konkrete saken hadde eieren av en eiendom i 100-metersbeltet langs sjøen uten godkjennelse eller søknad sprengt og gravd ut større kjeller enn opprinnelig godkjent, anlagt underjordisk gang og voll og anlagt tennisbane. Opprinnelig hadde eieren kun fått godkjent bygging av ny hytte med kjeller.
Høyesterett konkluderte med at disse overtredelsene både samlet og hver for seg var å anse som grove, jf. plan- og bygningsloven § 32-9 tredje ledd.
Høyesterett viste i sin vurdering til at overtredelsene hadde skjedd med viten og vilje om at nødvendig søknad ikke var sendt kommunen og at tillatelse eller dispensasjon derfor heller ikke var gitt. Både tiltakshaver og daglig leder i det ansvarlige entreprenørfirmaet hadde på denne måten uten videre tatt seg til rette slik de selv ønsket. Høyesterett viste til en generell skjerping i retning av strengere sanksjoner ved miljøkriminalitet, og at plan- og bygningsloven som en miljølov med styrke skulle verne nettopp slike hensyn i strandsonen. Videre ble det lagt stor vekt på at overtredelsene utgjorde en privatisering av områder som var forutsatt å være tilgjengelig for allmennheten og at flere av overtredelsene slik krenket hensynet til allmenne interesser. Det var snakk om flere og omfattende tiltak som ble foretatt over en lengre byggeperiode og som igjen sikret eieren en verdiøkning på eiendommen. Også allmennpreventive hensyn stod derfor sterkt både ved idømmelse av straff for tiltakshaver og daglig leder.
Det ble ikke betraktet som formildende at kjelleren i ettertid var blitt godkjent av kommunen eller at øvrige tiltak i terrenget var tilbakeført.
Underentreprenører kan ha selvstendig plikt til å påse at nødvendige offentlige tillatelser er gitt
Høyesterettsdommen legger også føringer for rekkevidden av underentreprenørers ansvar, og mer konkret plikten til selvstendig å påse at alle nødvendige offentlige tillatelser er innhentet. Der det først kan etableres en slik plikt, må underentreprenøren ha tatt de nødvendige skritt for ikke selv å bli ansvarlig for overtredelsene av plan- og bygningsloven.
Det er ikke til å utelukke at en plikt til å sørge for nødvendige offentlige tillatelser kan følge av en kontrakt inngått med hovedentreprenøren. Utgangspunktet etter NS-standardene er likevel at ansvaret for å skaffe nødvendige offentlige tillatelser ligger hos hovedentreprenøren, jf. bl.a. NS 8415 pkt. 19.6 og NS 8417 pkt. 16.3. Gjennom den nye dommen kan det imidlertid synes som om Høyesterett er villig til å pålegge underentreprenører et utvidet ansvar – også i de tilfellene hvor en plikt ikke er regulert i kontrakten.
En underentreprenørs ansvar til å undersøke om nødvendige tillatelser er gitt, gjelder imidlertid ikke ubetinget.
Problemstillingen kommer i alle tilfeller først på spissen der et aktuelt arbeid er utført uten nødvendig tillatelse, og dermed i strid med plan- og bygningsloven. Høyesterett vurderer oppstillingen av en eventuell undersøkelsesplikt for underentreprenøren som ledd i skyldvurderingen – hvorvidt entreprenøren kan bebreides for at arbeidene er utført uten nødvendig tillatelse. Etter Høyesteretts oppfatning er det avgjørende for å kunne oppstille en undersøkelsesplikt om underentreprenøren hadde en særlig oppfordring til å undersøke om nødvendige tillatelser forelå. Både om det kan oppstilles en undersøkelsesplikt, og det nærmere omfanget av en eventuell plikt, må igjen avgjøres konkret. Utgangspunktet er derfor fortsatt at det ikke kan oppstilles en generell undersøkelsesplikt for underentreprenørene. En slik plikt vil heller ikke være i samsvar med plan- og bygningslovens ansvarsregulering, jf. avsnitt 76 i dommen.
Underentreprenøren i det konkrete saksforholdet ble idømt en foretaksstraff på totalt kr 200 000 og inndragning av kr 150 000. Entreprenørens arbeider var av en slik karakter at de oppfylte vesentlighetskravet i plan- og bygningsloven § 32-9 første ledd for ileggelse av straff. Videre kom Høyesterett til at entreprenøren i det minste hadde utvist grov uaktsomhet. Sentralt var at underentreprenøren – på bakgrunn av omstendighetene i den konkrete saken – hadde hatt en særlig oppfordring til å undersøke hvorvidt nødvendige tillatelser var gitt. Høyesterett la i sin vurdering vekt på at flere av underentreprenørens ansatte hadde kunnskap om at det var gitt rammetillatelse og igangsettelsestillatelse og innholdet av disse. Når entreprenøren under én måned senere ble bedt om å gi ny pris på ekstra arbeider, skapte dette en oppfordring for entreprenøren til å undersøke hvorvidt kommunen hadde gitt endringstillatelse. Entreprenøren kunne enkelt henvendt seg til hovedentreprenøren for å forsikre seg om at nødvendige byggetillatelser forelå.
Etter vårt syn skjerper dommen de krav som kan stilles for underentreprenørene ut fra et rent kontraktsrettslig perspektiv. Skal Høyesteretts premisser legges til grunn i praksis, stilles det krav om at underentreprenører som utfører søknadspliktig arbeid selv er seg bevisst at de konkrete omstendighetene i en sak kan gi en utvidet undersøkelsesplikt. Det blir entreprenørens risiko dersom slike vurderinger ikke foretas løpende. Alternativt må underentreprenørene helgardere seg ved generelt å kreve forelagt aktuelle offentlige tillatelser før arbeidene igangsettes.
(HR-2020-1353-A)
More news
