Borgarting lagmannsrett (LB-2022-97422): Uniformsreglementet som forbød religiøst begrunnet, ankellangt skjørt, var ikke diskriminering
Uniformsreglementet som påla renholderen å bruke bukser i stedet for ankellange skjørt, ble ansett å være indirekte forskjellsbehandling. Lagmannsretten vurderte imidlertid at forskjellsbehandlingen var lovlig, og dermed ikke diskriminering.
Sakens faktum og problemstilling i korte trekk
Saken gjaldt en renholder ved et pasienthotell som gjennom arbeidsgivers uniformsreglement var pålagt å arbeide med bukser, mens hun etter sin religiøse overbevisning måtte gå med ankellange skjørt.
Stillingen som renholder innebar at arbeidstakeren skulle rengjøre pasientrom og fellesarealer. I tillegg hadde renholderne visse beredskapsoppgaver, herunder ansvaret for å evakuere hotellet dersom dette var nødvendig i forbindelse med brann eller lignende hendelser.
Arbeidstakeren hadde tidligere fått dispensasjon fra å bruke uniformsbukser. Arbeidstakeren fikk imidlertid pålegg fra arbeidsgiver om å bruke bukser etter at hun falt i trappen i forbindelse med evakuering av pasienter ved utløst brannalarm.
Lagmannsrettens vurdering
Utgangspunktet er at diskriminering på grunn av religion er forbudt etter diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6, som omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling.
Lagmannsretten konkluderte med at det ikke forelå noen direkte diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 7, og viste til at uniformsreglementet var nøytralt utformet og ble praktisert likt overfor alle ansatte.
Partene var imidlertid enige om at uniformsreglementet medførte en indirekte forskjellsbehandling av muslimske kvinner som etter sin religiøse overbevisning må bruke lange skjørt – noe lagmannsretten la til grunn. Uniformsreglementet inneholdt en tilsynelatende nøytral bestemmelse om bruk av bukser, som stilte personer (her muslimske kvinner) dårligere enn andre ansatte på grunn av sin religion, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 8, jf. § 6.
Lagmannsretten mente likevel at den indirekte forskjellsbehandlingen var lovlig etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9. Etter bestemmelsen er forskjellsbehandling lovlig når den:
- har et saklig formål
- er nødvendig for å oppnå formålet og
- ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.
Alle vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig.
Saklig formål: Arbeidsgivers formål/begrunnelse for å nekte arbeidstakeren å bruke lange skjørt på jobb, var ivaretakelse av helse og sikkerhet til arbeidstakeren, men også andre pasienter og medarbeidere. Renholderstillingen innebar mye fysisk bevegelse og ved flere av arbeidsoppgavene var det nødvendig? å benytte gardintrapp. I tillegg hadde renholderen ansvar for evakuering av pasienthotellet, herunder løping i trapp ved utløst brannalarm. Ankellange skjørt medførte økt fare for snuble- og fallskader i forbindelse med utførelsen av disse arbeidsoppgavene – ikke bare for arbeidstakeren selv, men også for pasienter og andre som hun pliktet å bistå ved evakuering av pasienthotellet. Lagmannsretten mente ivaretakelse av helse og sikkerhet klart var et saklig formål.
Nødvendig for å oppnå formålet: Lagmannsretten mente videre at pålegget om uniform også var nødvendig for å ivareta sikkerheten (formålet bak pålegget) til arbeidstakeren og andre på pasienthotellet. Lagmannsretten la særlig vekt på at konsekvensene ved fall kunne være store, samt at det også kunne få konsekvenser for andre og viste til evakueringsoppgavene. Risikoen ble ytterligere forsterket ved at særlig sårbare personer oppholdt seg på pasienthotellet. Lagmannsretten fant heller ingen andre ikke-diskriminerende handlingsalternativer som var egnet til å oppnå formålet (sikkerhet), og viste til at det kun var ankellange skjørt som var akseptabelt etter arbeidstakerens religiøse overbevisning.
Forskjellsbehandlingen må være forholdsmessig: Etter en interesseavveining mellom de mulige positive effektene forskjellsbehandlingen hadde for å fremme formålet (sikkerhet) og de negative konsekvensene forskjellsbehandlingen hadde for arbeidstakeren, kom lagmannsretten til at forskjellsbehandlingen heller ikke var uforholdsmessig inngripende overfor arbeidstakeren. I vurderingen la lagmannsretten særlig vekt på beredskapsoppgaven arbeidstakeren hadde ved evakuering og hensynet til sikkerhet, og at dette måtte gå foran ulempene pålegget om uniform påførte arbeidstakeren (ved at hennes rett til å utøve sin religionsfrihet ved å gå med ankellangt skjørt ble begrenset).
Konklusjon: Siden alle vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 var oppfylt, var den indirekte forskjellsbehandlingen lovlig, og det var ikke tale om diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6.
Hva kan vi ta med oss videre fra denne saken?
Saken fra lagmannsretten aktualiserer spørsmål rundt bruk av religiøse symboler eller utøvelse av religiøse skikker, i arbeidslivet. Det stilles strenge krav til saklighet, nødvendighet og forholdsmessighet for at forskjellsbehandling som går utover religionsfriheten skal være lovlig.
Dommen fra lagmannsretten kan likevel tas til inntekt for at det er en viss adgang til indirekte forskjellsbehandling når denne kan begrunnes i hensynet til sikkerhet for arbeidstakeren selv og andre. Det vil typisk være adgang til å regulere arbeidstakerens antrekk – og slik begrense religiøs utfoldelse – i fysiske yrker, yrker som krever verneutstyr/-bekledning og/eller hvor noen klesplagg av praktiske årsaker kan medføre risiko for uhell, skade eller lignende.
